Av og til kommer det en film som ikke bare tar virkeligheten på kornet, men som blir virkelighet. Et fenomen, et tidsbilde, en kultfilm – kall det hva du vil. Noen filmer lever plutselig sitt eget liv, de spinner av gårde og blir noe mer enn seg selv.
This Is Spinal Tap er en slik film. Ikke bare fordi den er fantastisk morsom. Eller fordi den holder seg forbløffende godt til tross for at det nå er over 20 år siden den kom ut. Men fordi det aldri går en uke uten at man leser noe om en eller annen pretensiøs rockestjerne som har gjort et eller annet utrolig fjollete som kunne vært hentet rett ut fra filmen. En som har gått seg vill under scenen. Som krangler med de andre bandmedlemmene fordi kjæresten forsøker å kontrollere bandet basert på astrologiske skjemaer. Band med 40 centimeter høye scenekulisser. Band som spiller så høyt at de må ha forsterkere som går til 11. Band som mister alle sine trommeslagere i bisarre hageulykker. Band med managere som booker dem til formelle dansetilstelninger for det amerikanske flyvåpenet. Men som - når det ugjenkallelig nærmer seg slutten - likevel kan se filosofisk på det hele:
”Well, I don't really think that the end can be assessed as of itself as being the end because what does the end feel like? It's like saying when you try to extrapolate the end of the universe, you say, if the universe is indeed infinite, then how - what does that mean? How far is all the way, and then if it stops, what's stopping it, and what's behind what's stopping it? So, what's the end, you know, is my question to you.”
Marty DiBergis rockumentar fra 1984 er et eksempel på hvordan kunst og virkelighet utveksler erfaringer. Et intimt og avslørende bilde av ”the loudest English band ever”, som lever og lider seg gjennom alle rockens klisjeer på sine USA-turné. En film om et fiksjonelt Heavy Metal-band som fremdeles spiller konserter. I virkeligheten. Dette er Spinal Tap. En av de få filmene som blir morsommere for hver gang du ser den ... fordi virkeligheten blir mer og mer som filmen. TL.
Les mer om bandet og filmen her...
OBS: Kveldens visning finner sted på Wine & Dine (tidligere La Piazza i Porsgrunn; tvers over gaten for Down Town og Isaksen klær) – Porsgrunns nye filmrestaurant. Filmklubben takker Noreen Yaqub og Heidi Josephine, som er kveldens vertskap!
Filmklubben takker også Porsgrunn kunstforening for lån av projektor, og Herøya IF Oldermannslag for velvillig utlån av lydutstyr!
Film: This Is Spinal Tap (Rob Reiner, 1984)
Sted: Wine & Dine (tidligere La Piazza, Porsgrunn)
Tid: Fredag 29. februar kl. 20:00 (dørene åpner 19:00)
Pris: Medlem kr. 35,- / Ikke-medlem kr. 75,-
Medlemskap kr. 50,-
(Billetter og medlemskap må kjøpes i døren.)
xxxxx